Det finnes ikke alternativ til livet

Av Trine Fissum, Medlem i Rissa SV. Satt i Bystyret i Trondheim fra 1995 til 2007 (for SV fra -97). Satt i følgende komiteer: Miljø- og byutvikling, Helse og omsorg, Finans og næring. Varamedlem til formannskapet og og bygningsrådet fra 1999 – 2003. Varamedlem til forliksrådet 2003 – 2007.

og

Toril Heglum , medlem Time SV, Fylkestingsrepresentant for Rogaland SV fra 2003 til 2007. Tidligere lokallagsleder i Time SV fram til 2010. Vararepresentant til Time kommunestyre og medlem av kontrollutvalget 2003-2007. Med-initiativtaker til Nei til sortering.

Funksjonshemmede kvinner utgjør 10-20 % av de kvinner som er i målgruppen for en eventuell innføring av tidlig ultralyd. Forfatterne av dette innlegget, som selv er funksjonshemmet, ser på ultralyddebatten i et feministisk og sosialistisk perspektiv.

I ultralyddebattens mange fasetter og nyanser er det noe vi finner påfallende – nedvurderingen av levd liv. Den kommer både fra medisinsk hold og fra folk flest.

Som to kvinner i 40-åra, sosialister og feminister, skulle vi kunne føle oss hjemme midt i debattens kjerne – hvorvidt det er rett prioritering av staten å gå inn for et tilbud om tidlig ultralyd til alle gravide på statens regning. Vi føler oss ikke hjemme. Tvert imot, vi føler oss fremmedgjort. Vi har blitt «andret» ⁱ – gjort til «den andre», til noe ukjent og derfor kilde til frykt.

Vi tror det har sammenheng med at vi begge lever med medfødte sjeldne tilstander som har funksjonsnedsettelse som konsekvens. Tilstander som noen kan få seg til å omtale som «defekter» eller «misdannelser», assosiert med «sykdom» og «lidelse».

Vi kan umulig ta på oss å bære andres fordommer og uvitenhet om hvordan vi har det, eller myteomspunne forestillinger om hvordan det er å være oss.

Vi lever livene våre, og vil fortsette med det også etter at det eventuelt er innført tidlig ultralyd til alle gravide. Beslutningen rammer ikke oss direkte, for vi kan fortsette vår vante hverdag. Den gir oss imidlertid et budskap som er negativt ladet. Det handler om mytene og forestillingene om ”de andre” – noe som gjør at fordommene vokser og får slagkraft.

Ved innføring av tidlig ultralyd, vil vi få økt selektering av fostre med påviste funksjonsnedsettelser. Bivirkningen av en omfattende bruk av selektering, vil være større grad av segregering, utestengning og diskriminering. Utestenging bidrar til usynliggjøring. Det er ingen som snakker de usynlige og de utestengtes sak.

I denne runden med ultralyddebatt ser det ut til at vi har mistet av syne formålet med medisinsk bruk av bioteknologi:

«Formålet med denne loven er å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle. Dette skal skje i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg basert på de etiske normer nedfelt i vår vestlige kulturarv.»ⁱⁱ

Selektering på grunnlag av funksjonsnedsettelse bør – fra et feministisk og sosialistisk ståsted – være like lite akseptabelt som selektering på grunnlag av kjønn. Når det gjelder å abortere fostre med tilstander som kan påvises i fosterstadiet, så vinkler man debatten annerledes enn kjønnsdebatten. Når vinklingen er at disse bør slippe livet, så opplever vi det som krenkende og diskriminerende. Man signaliserer da at livet med en funksjonsnedsettelse ikke er verd å leve.

Vi ser på det som misforstått feminisme at selektering handler om kvinnesak. Det som må være vårt utgangspunkt, er at vi har et samfunn som ivaretar alle som blir født – uansett hvilke forutsetninger de måtte ha. Vi må sikre at det finnes trygghet for tilstrekkelige og universelle velferdsordninger for alle innbyggere gjennom hele livsløpet. Vi må mene det når vi sier: «Ulike mennesker – like muligheter».

Kontroll over eget liv og egen kropp – det forutsetter kontroll over seksualitet og forplantning. Det å ha kontroll over om man vil ha barn, og når. Å begi seg ut på å innføre «bytterett» på resultatet av en slik prosess, går langt bortenfor feminismens mål og funksjon.

Skyldfølelse hos kvinner som benytter seg av sine juridiske rettigheter, handler gjerne om sexisme, om enda ikke utryddede patriarkalske mønstre som får lov til å påvirke valgene våre. ⁱⁱⁱ

Vår rett og verdighet til å bli født, er den fundamentale utfordringen i møtet med undertrykking av funksjonshemmede. Det underbygger det mest basale kravet om rettferdighet og likestilling.^iv

Det finnes ikke alternativ til livet.
___________________________________________

i^ «Othering» http://en.wikipedia.org/wiki/Other

ii^ Bioteknologilovens formålsparagraf, http://www.lovdata.no/all/nl-20031205-100.html

iii^ Forkortet (vår oversettelse) fra http://www.gjga.org/conference.asp?action=item&source=documents&id=17&fb_source=message
“Does hearing the perspectives of disabled people «make women feel guilty?» The unhappy truth is that so many decisions that women make about procreation are fraught with guilt and anxiety because sexism makes women feel guilty about any decisions we make as females in a sexist society. One might ask whether white people feel guilty when people of color challenge racism. And if so, doesn’t such resistance ultimately benefit everyone?»

iv^ Ibid: vår oversettelse
Kildetekst
“…fighting for this issue, our right and worthiness to be born, is the fundamental challenge to disability oppression; it underpins our most basic claim to justice and equality…”